Ulv var naken, og han skalv der han lå og støttet hodet mot en skinnbylt. Håret rakk ham langt ned på ryggen; skjegget var en vase av sandklumper og leire.

Minnene kom til ham som våkne drømmesyn, han husket høstdagene da han gikk under aspetrærne i Smaldalen, der løvet dalte ned rundt ham og la et gyllent teppe over den myke skogbunnen.

«Bran var en god mann,» sier den gamle, før hosten igjen får overtaket. Han lener seg forover og kremter. Så trekker han pusten og fortsetter. «Det må du huske.