Grunner og avgrunner i norsk litteratur
Bazarovs barn er et sviende, velopplagt oppgjør med dagens toneangivende norske forfattere. Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Kjartan Fløgstad, Tor Obrestad og Erling T. Gjelsvik ribbes for ideologisk staffasje. Oppsiktsvekkende bredsider fyres av mot Knut Faldbakken ("Bøddel i busserull") og kvinnelitteraturen (Liv Køltzow, Tove Nilsen, Gerd Brantenberg). Skagen foretar ingen nærsynt litteratur-estetisk tekstanalyse. Hans ærend er mer ambisiøst. Det er selve den europeiske kultur i vid forstand, presset mellom en pågående undergang og en påkrevet fornyelse, som motiverer ham. Han tar utgangspunkt i den nihilisme som Tugenjevs romanhelt Bazarov var den første artikulerte eksponent for. Hos hovedpersonene i den norske samtidslitteraturen finner han den samme blodtørstige utopisme, den samme forakt for individet, det samme hat til historien, den samme mangel på sans for livsviktige og livsbærende verdier og idealer.
Skagen, som selv har bakgrunn i venstrebevegelsen, vil vise enheten mellom den moderne radikalistiske ideologi og det tekno-kapitalistiske establishment. Han finner nye frontlinjer og uventede allianser, en ubevisst sammensvergelse mellom den radikale og den konservative leir.
Anklagen er alvorlig nok: De toneangivende forfatterne er hoffskalder for en teknokratisk dataadel, viktige brikker i et spill som sikter mot menneskenes endelige ødeleggelse.
Siden Hamsuns hudfletting av den tids litterære koryféer i Paa turné, har det neppe kommet et innlegg i den litterære debatt med større idémessig perspektiv og høyere intellektuell tenmperatur.
(Bokens omslagstekst, 1983)
