Baksidetekst:

Når verden blir hard bygger en drømmer. Når verden blir vanskelig sier drømmen: Kom, her er alt enkelt. Drømmen blir høy og en blir borte i den. Drømmen lover alt det verden ikke gir. Mat som ikke koster penger. Kjærlighet som ikke koster arbeid.

Men i de vakreste drømmepalasser er drømmeren ensom, omgitt av marionetter og slør. I den hardeste verden kan noen snakke til noen, gjøre noe sammen, kanskje flytte en stein. Gjøre verden litt mindre hard.

Etter en stund metter ikke drømmens mat. Den er mangefarget tåke og uten næring. Snur da drømmeren blikket utover og ser på folk som er i verden, har verden endret seg siden han forlot den, hvor er han da?

Drømmeren taper når han blir borte i drømmen, og ser hva han har tapt når han kommer alene ut av den. Det er lett å drømme videre, tape mer, aldri la seg forstyrre. Det er lydløst i drømme, en hører ingen språk der. Det er nødvendig å lære å snakke igjen, flytte en stein sammen.

Et palass i drømmen er vakkert. Et bankpalass er ikke vakkert, men vi er mange som ser det er stygt.

Drømmen er et kart. Den styrer en mot steder en ikke har vært. Men en kan ikke leve på kartet. Verden er bedre enn drømmene om den.