Minnene kom til ham som våkne drømmesyn, han husket høstdagene da han gikk under aspetrærne i Smaldalen, der løvet dalte ned rundt ham og la et gyllent teppe over den myke skogbunnen. Han husket våren da han bygde seg en barhytte ved fossen. Han kunne sitte der ved kulpen i hele dager og beundre solglimtene i den smeltende isen. Og senere, da skogbrannen jaget ham ut i øst, og han løp i tre hele dager og netter, levde han av elg og hjort og delte byttet med tallrike ulveflokker. Det var dager og måner, det var år og tiår. Mange slektledd av ulver hadde han sett, han kjente deres hyl når lederhannen døde, og han hylte med dem. Det var hans liv. Det var slik det alltid hadde vært. Han var en vandrer, en omstreifer. "Ulvmanna vandre," pleide barkasjegerne å hilse ham. Men han så dem sjelden. Kanskje støtte han på sporene deres noen ganger hver vinter, og kanskje så han bålrøyken fra leirene deres når han holdt seg i fjellene. Men han gikk alltid en annen vei.

En utsultet jeger vandrer ned fra Barkasfjellene i nord. Halvt glemte minner driver ham sørover, mot landet som føder vårsolen. I fire tiår har han levd i skogene, men bak skjegget har han en ung manns ansikt. Barkasmennene kaller ham Ulv, og rundt leirbålene blir det sagt at han bærer vargenes sjel i seg.

Men Ulvs møte med bosetningene i sør endrer alt. Han trekkes inn i en verden i omveltning. For Tarkins krigere har seilt over havet, og landene er hjemsøkt av feider og krig. Det eldste folket hvisker at gudene har steget ned fra himmeltaket for å kjempe blant dødelige menn. Tiden er kommet da Cernunnos vil vende tilbake. Og han vil reise seg mot sin gamle fiende i sør.

I Cernunnos’ komme blir vi med inn i en mytisk og fascinerende verden. Boken er en frittstående fortsettelse av Han Som Søker, og utgjør den fjerde delen av HORNGUDENS TALE.