Jacob Wankelberg er født inn i en familie der mennene i fem generasjoner før ham har gjort karriere som militære. I ham selv brytes dragningen mot det militære livet med ambisjonene om å bli kunstner, og han settes på prøve både menneskelig og eksistensielt i sitt møte med soldatlivet i en militærforlegning på Andøya.
- Christopher Grøndahls «Den sjette søvn» er en sterk debutroman. Den er skrevet med en så åpen teknikk at enhver kan legge inn nær sagt det man vil. Men på bunnen ligger en formfullendt og fortvilende historie om ensomhet. (...) Det er noe strindbergsk ved stemningen, håpløsheten. Og skildringen glir mellom virkelighet, fantasi og drøm, som i «Ett drömspel». Teknikken er komplisert, men vellykket, forbløffende vellykket i en debutroman med store ambisjoner.
(Kjell Olaf Jensen i Dagsavisen)
- Gjennom parallelle historier utforsker fortelleren generasjonenes gjentagelsesmønster, et evig kretsløp av drømmer, opprørstrang, og resignasjon. De mange episodiske innslagene viser alle situasjoner hvor mennesker gjør febrilske forsøk på å mestre sine liv, tungt lastet med tidligere generasjoners problematikk. Fra hvilken kant kommer det virkelige angrepet? (...) Denne løsningen på det uløselige blir boken underliggende hovedmotiv. Likevel er ikke dette blitt en trist sosio-kulturell historie, men et gjennomført estetisk litterært verk. Grusomt, men vakkert. Dette er en meget sterk romandebut.
(Kari Mørkved i Adresseavisen)
- De assosiative overgangene i teksten er elegante og virkningsfulle, enten det dreier seg om sterke kontraster eller om likeartede hendelser hentet fra forskjellige tidsplan. Men mest av alt er det skildringene av de ulike hendelsene og situasjonene som imponerer. Med utgangspunkt i noe konkret, trekkes hendelsene over på et poetisk, metaforisk plan. Morens sang, farens uniform, blondegardinene, krigen og søvnen blir betydningsmettede bilder på et annet plan enn det konkrete.
Denne romanen er et spennende stykke debutarbeid, både fordi den tar for seg et miljø få har skrevet om, men mest fordi Grøndahl våger å stole på sin poetiske, språkbevisste stemme. Denne stemmen åpner for en lesning med følelsene mer enn med intellektet. Romanens subtile skjønnhet og mangfoldighet gjør at man ønsker å lese den igjen.
(Hege Steinsland i Aftenposten)
- I sin debutroman tar Christopher F.B. Grøndahl den militære orden i skole. Både på tekstens handlingsplan og ikke minst i kraft av den estetikk som ligger til grunn for den måten romanen er bygd opp på, og de retoriske virkemidlene og fortellertekniske grepene som utfoldes på det man gjerne kaller tekstens utsigelsesnivå. Det siste er gjennomført på en ganske så raffinert måte som inngir løfter og vitner om at vi her har å gjøre med en ung og lovende forfatter med et bevisst og gjennomtenkt forhold til sin skrivepraksis.
(Øystein Rottem i Dagbladet)
