Posthumanistisk poesi?

Cornelius Jakhellns "attentat mot sansene" minner mest om et juniorkorps som øver til 17. mai.

Da jeg som fersk kritiker anmeldte Cornelius Jakhellns debutbok Gebura Muse, og mine anstrengelser for å komme til en slags avklaring ikke ble belønnet med større innsikt, ble jeg forledet til å skrive at Jakhelln holdt språket foran seg som et "barokt skjold – dekorert med fritt bearbeidede scener fra ymse esoteriske tradisjoner i ymse poetiske/profetiske stilleier. I dette sammensuriet […] er det vanskelig å skjelne noen personlig stemme, noe egentlig innhold." I ingressen skrev jeg at den onde selv fremsto som utspredt og maktesløs når han ikke visste å velge seg skarpere tunger her på jord. "Du er ikke så enestående fandenivoldsk som ryktet vil ha det til!" var en replikk jeg overtok og rettet mot forfatteren selv. Kanskje fant jeg en viss ekshibisjonistisk glede i å smelle til med slike ufinheter.

Jakhelln har nå kommet med sin tredje diktsamling, Fagernorn, i en planlagt serie på fire: Quadra natura. Jo, det er pretensiøst, dette. Ulikt mange av de norske sentrallyrikerne som konsentrerer seg om sin egen sansning og tilstedeværelse, vil han dikte om det hele, skapelsen og tilintetgjørelsen, historien, striden, det altfor-menneskelige og det etter-menneskelige. Og han vil gjøre det som en skald, en hirdmann – ikke som en innadvendt og resignert melankoliker; han vil battle og disse som en rapper, han vil refse og mane som en domsprofet, han vil tenke og ettertenke som en filosof. Heia!

Flerstemmig show. Boken består av fire såkalte "kvad" lagt i munnen på den mest tvetydige og lumske figuren fra den norrøne mytologien, Loke. Kvadene er organisert i strofer på to vers med enderim, og de kan rappes. Etter hvert av kvadene kommer andre typer tekster: Edda-inspirerte kortdikt med bruk av bokstavrim, filosofiske aforismer, allegoriske korttekster samt en sonettekrans.

Den mest overskridende teksten i Fagernorn er "Lokemål, tredje kvad". Her lager Jakhelln-Loke et flerstemmig show ved å kjøre både sin egen og ulike stemmer fra et slags repressivt kultur-Norge representert ved skriveskolelærere, forlagsredaktører og kritikere, gjennom forskjellige "filtre": "MAKRELLMÅLFILTAH GLOBAL: ON/OFF// Hex, ladde swinge! Ladde ROK UND ROL!/ Tunga e mitt sverd, og S.P.R.O.G.E.T. mitt skjold." Min egen anmeldelse av debutboken setter nettopp disse metaforene i spill – tungen som sverd og språket som skjold. Litt senere: "FJORDSMAULFILTAH: ON/OFF// 'Du hayringa stemmo, inkjas eigentli innhåtl'// FJOMAULFIL: ON/OFF// Kridiske Madam, må e skrige så et stortroll?" Senere, på Cornelii sørlandsmål: "Ho kalte meg kraftlaus, ville hamme te pers.// Magteslau va budeia, så ikke fekk med spent!/ Stakkarsli va hunnreia, så ikke fekk me brent,// bannlyst og satt på Vatikanets Index!" Seksjonen han har kjørt gjennom et "ANTISPRAAKRAATFILTAH ÅNN/ÅFF (DESTROY MODE)", slutter slik: "slOOt med å hyckle, dOO så skrIvah OOm DIgt!/ Go fanden I wold, OOm dOO dreev med slIkt!"

Fascisme-flørt. Flerstemmighet og heterogenitet er blitt honnørord i poesien, og sannsynligvis burde jeg skjemmes over å ha brukt uttrykk som "eklektisk" og "personlig stemme" med feil fortegn. Mitt krav om et egentlig innhold fremstår som ganske enøyd. Jakhelln sier selv i sin poetikk: "Diktning er et skittent mangfold – gjørme, forvrengninger og grisete meldinger." Og: "Når dikteren lyver, viser han sin sanne natur." Jakhelln skiller seg likevel fra den mer gjengse samtidspoeten i sin dyrkelse av det heterogene og "urene". Der hun iscenesetter seg som lyttende fordi hun vet hun er mindre enn språket, iscenesetter Cornelius Jakhelln seg selv som en ropende og kjempende polemiker. I likhet med skalden i norrøn tid, vil rapperen bruke språket for å hevde seg selv og sin ideologi.

Jakhelln-Loke skriver et sted: "Lenge har jeg tidd, skrevet (min) skole(s) stil./ Lenge har jeg ventet, nå kliner jeg (det) til." Dobbeltbetydning er lett å avlese: 1) Jeg vil ikke være flink og servil, men slå til, hensynsløst. 2) Jeg var lydig mot min dikterskoles regler, men nå gidder jeg ikke være renslig mer. Men på hvilke måter er så Loke-Jakhelln urenslig? For det første blander han sjangrer. Hver enkelt tekst er imidlertid ikke spesielt sjangeroverskridende. For det andre, ideologien: Man fornemmer fascisme-flørt, uten helt å kunne avgjøre utsigelsesposisjonen. En tredje ting er selvfølgelighetene, de dårlige rimene, blødmene. For eksempel: "Ord til en legedatter, ord til en prestesønn:/ Digg et dikt med breakbeat, glem din aftenbønn!" Yo! Jakhelln er også urenslig i den forstand at han trekker "lavkulturelle" uttrykk inn i en "høykulturell" kontekst. Men black metal-ideologi og samfunnsrefsende rap-tekster mellom to stive permer er noe annet enn satanrock og rap fremført på en scene. En bokutgivelse inviterer til en kontemplativ og språkfilosofisk resepsjon som disse tekstene ikke tåler.

Provokativt. Ideologisk sett er det tredje kvadet i samlingen minst problematisk, både fordi filtrene og dialektene gjør at teaterelementet er avlesbart på tekstnivå, og fordi slike som meg ikke har vondt av å få en humoristisk smekk på fingrene. Mer problematisk er det i de andre kvadene, hvor forholdet mellom utsigelsesposisjon og oppriktighet er vanskeligere å avgjøre. Det kan virke som Jakhelln foretrekker fruktbarhet, rase og imperialisme fremfor dialog og servilitet. Kanskje er det provokativt ment. Jakhelln kan jo bare si: Det er ikke meg, men Loke som snakker. Men som medieperson ser Jakhelln ut til å bekrefte enkelte av de preferansene som diktsamlingen uttrykker, med mindre han også spiller teater i intervjusituasjoner.

I en av tekstene blir vi innviet i et slags historiesyn: "Det begynte med at den hvite kalte den svarte et dyr. På den tiden var det ikke pent å være et prustende, prompende dyr. Så kom Darwin og gjorde alle til beist. Det svarte dyret tok igjen med å kalle den hvite for undertrykker." Dette historiesynet spilles ut som et slags rap-teater i det fjerde kvadet. Her tar Jakhelln et oppgjør med "rapperungene" i Paris, basert på erfaringer blackmetalleren har hatt med såkalt omvendt rasisme. "Vi kalte dere niggere, nå er det omvendt./ Vi kalte dere niggere, nå er det for sent," skriver han. Loke tilhører en truet rase? "Tiden er omme for hvite blomster og bier./ Munnen min tier om hva nevronene sier:" Så følger nevronenes tale, selvoppholdelsesdriftens tale, som er knusende og sint, men samtidig så over alle støvleskaft at den fremstår som "sint": "'Din mor skal voldtas av Napoleon med sin hær,/ du skal krepere som den lille dritten du er, […] Hvis ditt hat er så sterkt at ikke vi kan leve,/ da må vår jernneve knuse din beinharde kjeve. […] La naturen bestemme hvem som er siste sort./ Du vet det like godt som jeg: En av oss må bort."

Queering. Vi opererer i og med polariseringer enten vi vil eller ikke. Selvrefleksjon er en måte å forholde seg til dette på. Også Jakhelln jobber med dikotomier (hvit–svart, kristen–hedensk, potent–impotent), men istedenfor å utsette sin egen utsigelsesposisjon, ser han ut til å bruke en strategi som innebærer å undergrave "den andres" ydmykende definisjonsmakt ved å komme den i forkjøpet, slik Eminem gjør: Ja, jeg er white trash og stolt av det. Det er imidlertid vanskelig å se Jakhellns utgangssituasjon som spesielt truet av andres definisjonsmakt. Han kan jo bare stikke til Island, Infernofestivalen eller Berlin. I teksten jeg siterte over, heter det at "den svarte tok igjen med å kalle den hvite en undertrykker". Queering i dette tilfellet ville kanskje bli: "Ja, jeg er undertrykker!" (Men stolt av det?)

Det største problemet ved samlingen er etter mitt syn at forholdet mellom det beskrivende og det moralske nivået er uklart. Jeg er heller ikke sikker på om det deskriptive nivået er gyldig, og det bør slett ikke være instruktivt. Kan man ikke tenke seg et overlevelsesinstinkt som har mindre polemiske former enn at "En av oss må bort", f.eks. "Krig lønner seg ikke"? Jakhelln hevder et slags posthumanistisk, utenframenneskelig perspektiv. Men i et slikt perspektiv fremstår den sinte og "sinte" sivilisasjonskritiske skaldens utfall, hans "attentat mot sansene", mest som et lite juniorkorps som øver til 17. mai i bakgatene på Tøyen.

Kari Løvaas, Morgenbladet 6. juli 2006