Sigrid Vang er 80 år. Hun har skyld og sorg og kjærlighet fra et helt liv brennende like under huden, hun har ord og fortellinger ytterst på tungen og hun har en leilighet der hun er alene. Hennes indre og ytre virkelighet faller langsomt fra hverandre, fortid og nåtid glir gradvis over i hverandre; hun mister grepet om eget liv og finner det igjen som et objekt i en institusjonalisert omsorgsverden. Sigrids veren kommer glimtvis til syne i hennes eget språk, i en vakker, "sosialpoetisk" roman.

"Hendene ennå hvite etter vinteren. Kraften i dem når de holdt rundt hennes, holdt og holdt. Stillheten den dagen i dalen. Ingen fly, ingen som kom forbi på stien, men hendene, sekken som var pakket klar. Radioen som frøs luften fast i ansiktet. Må du dra? En hvisking han ikke kan høre. Nesen hennes mot nakkegropen hans. Samle varmen, luktene, spare det, lenge."