Houdini til minne
BRIT BILDØEN : "GODT NYTT FRA POETKOMETEN"
DAGBLADET 17.03.97

Når det i disse dager jamres over samtidslyrikkens elendighet, og det med til dels gode argumenter, så er det noe som er veldig viktig å merke seg. Og det er at det i den stabelen med diktsamlinger som kommer ut hvert år, faktisk alltid finnes en håndfull bøker av svært høy kvalitet

Det er heller ikke alltid grunn til å kritisere forfattere som i en periode gir ut bøker nesten hvert år. Blant dem finnes de som deler hyppig med seg av et reelt overskudd. Torild Wardenær har med Houdini til minne levert sin tredje diktsamling siden debuten i 1994. Andreboken hennes, null komma to lux , ble nominert til Brageprisen i 1995. Det er en forbløffende fart for en nykommer, og bøkenes kvalitet er upåklagelig.

Utbryterkongen
Med utbryterkongen Houdini plassert i tittelen får man et signal om hva diktene vil dreie rundt. Og de handler da også om innestengthet i kropp og hus, om fangenskap i tilhørighet og tyngdekraft. Det tjener Wardenær til ære at dette likevel ikke blir dradd for langt, at hun ikke terper på et klassisk tema og velbrukte innestengthetsmetaforer. Diktene hennes tilbyr tvert imot nye og overraskende måter å se på. Her er det ikke nødvendigvis en ulempe å være innesperret, for utenfor herjer et villmarksliv med drap . Samtidig er man selv av dem som fanger og stenger inne. Det er en vidunderlig allsidighet i disse diktene. Wardenær fanger kompleksiteten, men holder den ikke fast, lar den bare sprelle et øyeblikk før hun slipper den, i trygg forvissing om at den nok vil vise seg igjen. Det er vel dette som kalles dikterisk autoritet.

Dum krokodille
Wardenærs dikterjeg er både personlig og kollektivt. Det vil si at diktene dreier seg om det som er felles, at de handler om oss, i verden. Her er et jeg, et du, et vi, og jeget er på samme tid både jeger og bytte. Slik blir det gitt en stemme til alt levende. Og vi ler sammen av den dumme tiden, som har forkledd seg i et gammelt krokodilleskinn, noe som opplagt er en tabbe, siden den befinner seg langt nord i verden . Gjennom valg av språk og tema sidestiller Wardenær det poetiske med vitenskap, religion og politikk. Språket er nøkternt og klart registrerende. Her tilstrebes, eller gis inntrykk av, nøyaktighet. Poetiske påstander blir utlagt som vitenskapelige sannheter, og vil til slutt kunne leses som poetiske sannheter. Det virker som om Wardenær prøver å finne formler for samvær, enkle læresetninger å forstå livet på jorden med. Hun ønsker å sette alt inn i en sammenheng, siden ingenting taler forståelig alene. Det jeget som taler i diktene gripes da også av svimmelhet iblant: Plutselig her midt i fortellingens klarhet / sprer det stumme seg. / Alt som er utsagt dekkes til / elementer faller ned i sine krater / det kolorerte steiler, falmer, forstøver / sekunder og decennier blander seg. / Alle skyves inn i skadeverket.

Valpete, vill
Midt i alt det store er det også plass til situasjonskomikk. Som når jeget i diktet Underveis skal fylle ut passet, og har problemer med å få med alle relevante opplysninger om seg selv: (...) så jeg skriver fort i en parentes: (valpete, vill, fett hår, korte negler). (...)Humoristiske innfall preger alle Wardenærs samlinger, det samme gjør de formmessige finurlighetene. Mange av diktene hennes har denne rektangulært utseende grafikken som preger mye av 90-tallets lyrikk. De rektangulære diktene har en prosalyrisk form, de er tette og ordrike, med lange linjer. De er slett ikke sangvennlige, men gir slipp på rytme og klang til fordel for innhold. Det ser ut til at denne formen gir en egen frihet i omgang med elementer som hører virkeligheten til, en frihet Wardenær boltrer seg nærmest uhemmet i. Men når poeten tar i bruk et vokabular som hører vitenskapene til, er det ikke uten kritisk avstand: (...) I tillegg er månen blitt degradert på firmamentet og støyen fra vitenskapene, som høylytt / feirer seg selv, er plagsom til langt på natt.

Dette diktet, og samlingen forøvrig, bør leses i sin helhet, og er herved anbefalt!