Titanporten
MARIA KIELLAND KRAG: ”VIDUNDERLIGE WARDENÆR”,
KLASSEKAMPEN/FÆDRELANDSVENNEN 06.02.01

Hvis du synes livet fortoner seg banalt og tyngende bør du kjøpe deg Torild Wardenærs siste diktsamling Titanporten.

For faller du først for Torild Wardenærs lyrikk blir du gående med hennes diktsamlinger tett inntil deg, og da er det bare å tilføye hennes femte diktsamling der den hører hjemme: tett ved hjertet.
Wardenær debuterte i 1994, og har i tillegg ti sin lyriske produksjon skrevet enaktere for teater, skuespill for barn samt en gjendiktning av den amerikanske poeten James Tate. Hun debuterte sent som lyriker, og den nå 50 år gamle Wardenær har hatt en bemerkelsesverdig produksjon av lyrikk i sine fem samlinger. Allerede i debutsamlingen I Pionertiden var det helt tydelig at hun skriver fra et helt fremmedartet sted med uvanlige virkemidler og med et helt uvanlig blikk på verden. I de neste samlingene har hun kultivert sin særegne betraktningsmåte hvor det rasjonelle og det inderlige, det målbare og flyktige inngår i paradoksale konstellasjoner. Diktene er knusktørre og betraktende, glovarme og skrullete, åpne og mystiske.
Farlig og truende
Wardenærs lyrikk er kjennetegnet av et vidåpent blikk på en verden der alt har liv og er i jevnbyrdig brytning med hverandre og der alle vante hierarkiske strukturer er oppløst. Det oppstår mye brå skjønnhet når det er vilkårlig hvilket blikk som besjeler den andre, om det er den som ser eller det som blir sett på.
I årets samling har Wardenær gått bort fra bruken av fysiske betegnelser som kjennetegnet hennes forrige diktsamling (Døgndrift, 1998). Der florerte ioner, atomer, oksygen, blod, klorofyll og tyngdekraft. diktsubjektet stolte på hjernen ”... at den dirigerer kjemien som alltid er på/ferde med sitt sus og søtladne miks”, og døden ble fremstilt som en naturlig følge av livet: ”Etterpå skal atomene overta og på ny innsette den besværlige sjelen”. I årets samling fremstår døden som mer nærværende.
Fra å være en tematisk tenkekonstruksjon i de tidligere samlingene, er døden i Titanporten både farlig og tuene, og diktsubjektet opplever livets forgjengelighet som skremmende. Der diktsubjektet i de tidligere samlingene har betraktet livets kretsløp og forgjengelighet usentimentalt er den som skriver i årets samling langt mer fysisk og sentimental. Flere av diktene heter ”Gudinnerapporter”, der den som skriver er ”..halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene../.../eller ganske enkelt/beskjeftiget med å bli tilbedt – av elementene, av altet”.
Sårere tone
At diktsubjektet i årets samling både har fått kjønn og er besjelet med overnaturlighet, både som gudinne og halvt menneske er overraskende, og dette viser til en ny vending i Wardenærs lyrikk. Diktsubjektet har i de tidligere samlingene i høyeste grad hatt en kropp, men har kun vært underlagt fysiske lover fremfor kjønn. Det er et mere fysisk diktsubjekt som skriver i årets samling, og noe av tørrheten har gått tapt for en sårer tone. Eksempelvis har de fem diktene med tittelen ”Poem” den samme ordlyden i første linje: ”Jeg ser på... som om det var det siste jeg skulle gjøre”.
Denne besvergelsen gir diktene et mere desperat uttrykk enn tidligere; blikket er ikke betraktende og rolig, men tvert i mot søker å holde verden fast. I det siste av Poem-diktene beskrives det hvordan den brytningen som i de tidligere samlingene foregikk utenfor diktsubjektet nå er flyttet inn i kroppen: ”Jeg ser på meg selv som om det var det siste jeg skulle gjøre/.../ så alt foregår mellom meg og mine indre organer og huden, som / bukter seg vellystig rundt kroppen, ubrutt, duftende og den holder resten på plass/ tarmene, glattrimmede av urter og kokt vann, kjøttet; mørt og søtt, samt en villstyring/ av en sjel som romsterer mellom isse og solar plexus i et upåklagelig tempo.”
Særegen skjønnhet
Det kan virke som om diktsubjektet er mere utsatt, det oppløste og relative mere truende og at hjertet har overtatt vaktmesterfunksjonen som hjernen tidligere hadde. Et annet trekk ved årets samling er at diktsubjektet lengter: ”Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg”.
Dette gir assosiasjoner til den danske lyrikeren Inger Christensens fantastiske diktsamling Alfabet der Christensen tørt går igjennom verden katalogisert etter alfabetet, og konstatere at de ”finnes”. Christensens konstatering og benevning av tingene avdekker nettopp en grunnleggende tvil om de overhodet fines, og henvendelsen blir derfor skjebnesvanger. Denne desperasjonen kan sammenlignes med Wardenærs linje om å lengte, derfor snakker jeg; fordi å lengte til syvende og sist er bekreftelse på at man selv finnes: ”Jeg snakker til trær og bregner, og fuglesang risper seg inn, grønt forsøker å dempe meg og jeg/tier omsider, men jeg lengter etter alt.”
Torild Wardenærs dikt har en helt særegen skjønnhet, de er utsatte, vidåpne og får hjertet til å ekspandere. Hold dem tett inntil deg.