Norrøne guder i dataalderen
Blødmer og svakheter til tross - dette er et stort, gjennomført og originalt stykke litteratur.
Cornelius Jakhelln debuterte som en noe skoleflink og bråmoden poet for tre år siden. Fremdeles hefter noe av den kjekke arrogansen ved diktningen hans, men det er en stor og gledelig utvikling å spore fra debuten og frem til andreboken "Yggdraliv".
Som tittelen antyder, spiller norrøn mytologi en viktig rolle i samlingen, i form av en meget fri (stundom frimodig) behandling. Det er ikke bare Yggdrasil som er gjenstand for en viderediktning hos Jakhelln, det samme gjelder flere vekster, vesener og fenomener fra både norrøn og gresk mytologi og diktning. Andre viktige ingredienser er hentet fra europeisk og annen sivilisasjons- og vitenskapshistorie, filosofi, kunst, språk - som veves sammen med vår tids (data)teknologi. Også mytologiene blandes, slik at f.eks. Odin opptrer i tekstene sammen med de greske hel- og halvguder, og inn i dette mikses våre moderne myter (f.eks. møter vi en bebartet Microsoft ikledt singlet).
Oppkomme av bilder
Det er et oppkomme av bilder i boken, billedskaperen er imidlertid ikke alltid like klar over hvor han vil med bildene sine, og ofte faller han for fristelsen til å la bildene innfanges av gymnasiale morsomheter. Det finnes imidlertid tekster her som er gjennomført sterke både i billedplan og "retning", det gjelder f.eks. en viderediktning knyttet til den norrøne mytologis Embla på grunnlag av omslagsbildet av Alessandro Bavari.
Et annet sterkt "dikt" munner ut i en formulering som denne: "Ask og Embla skilles i tåken./Nakne går de der, i sine isnende sko." Dette viser også Jakhellns velutviklede sans for både lyd og rytme, legg merke til hvordan han oppnår å formidle en ekstra kulde gjennom allitterasjonen med de susende s-er og den her iskalde vokalen i! Som i debutboken viser han også her et talent for nyskapning av ord og for aforistiske formuleringer. Mennesket blir til slemmesket. Og "De djerveste overlever i bokens dødsrike." Satiren er stundom barnaktig og dum, stundom meget treffsikker.
Jakhelln er i alle fall en forfatter vi skal se opp for. Han prøver seg ut i en rekke retninger, også i den surrealistiske tradisjonen: "Etterpå er omme. Et sneglehus ligger igjen foran evigheten. På en urskive ligger terninger og skaller, alle uten øyne. Homo sapiens, du spilte bort din viten."
Mørk filmforestilling
Boken er inndelt i tre hovedavdelinger (pluss en avsluttende prosatekst), alle med hovedtitler som henspiller på norrøn mytologi. Tredje hovedavdeling, "Ragnarok", er en triumf for Jakhellns svært så spesielle litterære prosjekt. Her forener han sin lesning av norrøn og gresk mytologi i en apokalyptisk billeddiktning som vi ikke har sett maken til i ny norsk lyrikk. Her er både en bevissthet om ulyder som går opp "i den universelle harmoni", om "naturens bok", men først og fremst skrevet med et trøkk og et litterært alvor innenfor en klart strukturert billedskapning som han gir til beste nærmest som en mørk filmforestilling.
Dette lange diktet gir i hvert fall denne kritiker mer enn god nok grunn til å tilgi Jakhelln bokens mange blødmer og svakheter, for dette er et stort, gjennomført og originalt stykke litteratur. De to første strofene er slik: "Nidhogg glir over himmelen som et luftskip med svarte fjær. Under Gnipahelleren står hunden Garm og gneldrer mot Yggdralivsaskens ni verdensheimer. Over Midgård henger en skive, guden Apollon, fagerhjulet Helios, det ligner ikke lenger en sol, skiven mørkner over landskapet av lidelse og lyst: Masser av mennesker vrimler foran apokalyptiske hus, hvor de flammende seklene jager sine syndere."
Knut Ødegård, Aftenposten 2.7.2004
